I 1962 sendte det amerikanske TV-programmet Candid Camera et innslag kalt «Face the Rear». Skuespillere gikk inn i en heis og snudde seg mot bakveggen, og ahnungsløse passasjerer snudde seg ofte de også. Det er morsomt, minneverdig og mye delt. Det er også en hverdagsdemonstrasjon, ikke en studie: redigert for å fremkalle latter, uten telling av folk som ikke snudde seg. Hva sier så de kontrollerte studiene?
Tre linjer og et rom fullt av selvsikre fremmede
laboratoriefunnFra 1951 ba Solomon Asch deltakerne om å si hvilken av tre linjer som samsvarte med en referanselinje. Svaret var åpenbart, men de andre i rommet var medsammensvorne som noen ganger ga samme feilaktige svar. Gjennom kritiske forsøk fulgte deltakerne gruppen omtrent en tredjedel av tiden. Omtrent tre fjerdedeler konformerte minst én gang, mens rundt en fjerdedel aldri gjorde det.
Detaljen som sjelden kommer med i overskriften: når bare én medsammensvoren ga det riktige svaret, falt konformiteten kraftig. En metaanalyse fra 1996 av Rod Bond og Peter Smith fant at konformitet i Asch-lignende studier gikk ned i USA over tiårene, og at den hadde en tendens til å være høyere i mer kollektivistiske kulturer.
Begrensning i studien: hovedsakelig unge mannlige studenter i USA på 1950-tallet, som vurderte en triviell oppgave
Lydighet, og hva arkivet senere viste
laboratoriefunn · omstridte detaljerStanley Milgrams studie fra 1963 ved Yale rapporterte at 26 av 40 menn fortsatte til maksimalt 450 volt på en falsk støtgenerator da en forsøksleder ba dem om det. Det ble en forkortelse for «vanlige mennesker følger ordre». Mindre kjent er Milgrams mange variasjoner: lydigheten falt når forsøkslederen ga instruksjoner per telefon, eller når andre «lærere» nektet.
I Behind the Shock Machine (2012) gjennomgikk Gina Perry arkivet og beskrev avvik fra manuset og deltakere som tvilte på at støtene var ekte. Jerry Burgers delvise replikasjon fra 2009, som stoppet ved 150 volt av etiske grunner, fant likevel høye andeler som fortsatte. Presset er reelt; de nøyaktige prosentene er mindre sikre enn lærebøkene antyder.
Tilskuerhistorien som vokste i gjenfortellingen
«38 vitner så Kitty Genovese dø og gjorde ingenting.»
Den nye artikkelen i New York Times fra 1964 gjorde saken til en lignelse om urban likegyldighet.
Overdrevne tall, reell laboratorieeffekt
En artikkel fra 2007 av Rachel Manning, Mark Levine og Alan Collins hevdet at antallet vitner og deres passivitet var overdrevet. Separat viste John Darley og Bibb Latanés laboratoriestudier fra 1968 at folk hjalp mindre, og langsommere, når de trodde andre var til stede.
Deretter kom opptak fra virkeligheten. En studie fra 2020 ledet av Richard Philpot analyserte CCTV-opptak av offentlige konflikter i Amsterdam, Lancaster og Cape Town. I omtrent ni av ti hendelser grep minst én tilskuer inn, og sjansen for at noen hjalp økte med antall mennesker til stede. Hver person kan føle seg mindre ansvarlig, men en folkemengde inneholder flere potensielle hjelpere.
Fengselsstudien som advarsel
svak dokumentasjonStanford-fengselseksperimentet fra 1971, ledet av Philip Zimbardo, ble stoppet etter seks dager og brukes ofte som bevis på at roller gjør folk grusomme. I 2019 publiserte Thibault Le Texier en arkivanalyse i American Psychologist der han hevdet at vaktene ble trent opp til å opptre hardhendt. BBC Prison Study av Alex Haslam og Stephen Reicher (2002) ga en helt annen gruppedynamikk. Den tryggeste tolkningen er at dette var en dramatisk demonstrasjon, ikke et kontrollert eksperiment.
Sosial påvirkning handler ofte om hvis stemme som teller. Én motstemme kan endre stemningen i et helt rom.
Observasjonsoppgave
I en kø eller et venterom: legg merke til hva som skjer etter at én person tar frem en telefon, reiser seg eller sjekker klokken. Tell hvor ofte andre følger etter, og hvor ofte de ikke gjør det. Begge tallene betyr noe.
Hva du bør ta med deg
Grupper påvirker oss tydelig, men påvirkningen er betinget. Allierte, autoritetens tilstedeværelse, kultur og hvordan folk tolker situasjonen endrer alle utfallet. De klassiske studiene er fortsatt verdifulle som utgangspunkt, særlig når de leses sammen med kritikken og de virkelige dataene som kom etterpå.