I en undersøkelse fra 2011 fant Daniel Simons og Christopher Chabris at omtrent 63 % av de amerikanske respondentene var enige i at menneskelig hukommelse fungerer som et videokamera. Det er en ubegrunnet populær påstand som nesten hundre års forskning motsier. Hukommelsen er rekonstruerende: hver gang vi husker noe, bygger vi det opp på nytt av fragmenter, forventninger og det vi har lært siden.
En spøkelseshistorie som stadig forandret seg
tidlig laboratoriearbeidI Remembering (1932) beskrev den Cambridge-psykologen Frederic Bartlett hvordan han ba engelske deltakere lese og senere gjenfortelle «The War of the Ghosts», et folkeeventyr fra Nord-Amerikas urbefolkning. Over gjentatte gjenfortellinger ble historien kortere, mer konvensjonell og mer kjent for leserne sin egen kultur. Ukjente detaljer ble enten droppet eller omformet til ting som ga mening for dem.
Begrensning i studien: uformelle metoder og få deltakere etter moderne standard
Ett verb, raskere biler
laboratoriefunnI 1974 viste Elizabeth Loftus og John Palmer studenter filmer av bilulykker og spurte hvor fort bilene kjørte da de «smadret inn i», «traff» eller «kom i kontakt med» hverandre. Gjennomsnittsestimatet i gruppen «smadret» var omtrent 41 mph, mens det i gruppen «kom i kontakt» var omtrent 32 mph. En uke senere var det flere i «smadret»-gruppen som sa at de hadde sett knust glass, selv om det ikke var noe slikt i filmen.
Loftus viste senere at forslag kan gjøre mer enn å flytte på detaljer. I «lost in the mall»-studien med Jacqueline Pickrell (1995) begynte noen deltakere å hevde at de husket en barndomshendelse som aldri hadde skjedd, etter at de fikk høre at slektninger husket den.
Å huske ord du aldri hørte
laboratoriefunn · mye replikertHenry Roediger og Kathleen McDermott (1995) gjenopplivet en enkel prosedyre som nå kalles DRM-paradigmet. Folk hører en liste som bed, rest, awake, tired, dream og snooze. Mange husker senere at de hørte ordet sleep, som ikke sto på listen, ofte med like stor sikkerhet som de virkelige ordene. Det er en av de mest pålitelige hukommelsesillusjonene på feltet.
Levende er ikke det samme som riktig
«Sjokkerende hendelser brenner et perfekt øyeblikksbilde inn i hukommelsen.»
Blitsminner føles unikt skarpe og varige.
Sikre, men med glidning
Ulric Neisser og Nicole Harsch registrerte studenters beretninger dagen etter Challenger-katastrofen i 1986 og igjen omtrent to og et halvt år senere; mange beretninger endret seg betydelig. Jennifer Talarico og David Rubin fant at minnene om 11. september 2001 bleknet omtrent som vanlige minner, mens tilliten forble høy.
Hvorfor dette betyr noe utenfor laboratoriet
Vitneminner har reelle konsekvenser. Innocence Project, som arbeider med uriktige domfellelser i USA, regner feilaktig vitneidentifikasjon som en faktor i en stor andel av domfellelser som senere ble omgjort på grunnlag av DNA-bevis. Det betyr ikke at all vitnetillit er verdiløs. John Wixted og Gary Wells (2017) hevdet at tillit uttrykt ved en første, forsvarlig gjennomført identifisering kan være informativ, mens tillit som vokser frem til rettssaken, ikke er det.
På samme måte er påstander om at undertrykte minner pålitelig kan «gjenfinnes» gjennom sugestive teknikker fortsatt omstridte, nettopp fordi det er vist at sugesjon kan skape detaljerte falske minner.
Observasjonsoppgave
Skriv noen linjer om en nylig felles hendelse, for eksempel en bursdag eller en tur. Be om en måned noen andre som var der, beskrive den før du leser din egen. Se etter detaljer som har glidd bort på begge sider, ikke bare hos dem.
Hva du bør ta med deg
Hukommelsen er ikke ødelagt; den er bygget for å være nyttig, ikke for å arkivere. Den beholder hovedinnholdet, fyller hull med det som er sannsynlig og oppdaterer med ny informasjon. Den praktiske regelen: behandle livlighet og tillit som følelser knyttet til et minne, ikke som målinger av hvor riktig det er, og noter viktige detaljer tidlig.